«slåttekaren»

Æ he våre på Nordisk Mesterskap i Ljåslått…å sånn gjekk det:

Det æ jo ikkje te å stikke onnår ein staol at å kalle sæ ein slåttekar æ å dra stikken forskrekkeli langt.

Det va mæ ganske møe optimisme å kanskje ein go del naivitet æ la ud på detta prosjektet. Å vanskeli konne det vere?!

Det blei begredeli mæ øving å træning egentli, men nok te fremdeles å være ganske optimist når æ trilla inn på tunet te Elling på Eikerapen gjestegard nå om lørda.

Æ va mest ikkje kåmme mæ ud a bilen før Elling dytta på mæ ei frøken ifrå Lindesnes Avis. Ho skjønte jo ganske tili i samtalen at denna fyren frå Vennesla he kasta sæ sjøl uttpå dybet. Så ho la sæ jo ette mæ, mæ fotoapparatur å notatblåkk.

Æ tenkte at æ ville briljere litt mæ brynet, å det va ikkje meir enn at æ hadde fått det opp a lomma, så føyg det avsted å knuste på asfalten. Det va vel då ho verkeli skjønte at her konne det bli noe å skrive om..

Optimismen min forsvant som dugg for sola just i det æ så dei andre som hadde meldt sæ på.. dei sto dønn klare nere i enga å øvde bittesyn. Aldri hadde æ sett none som slao graset sååå elegant! Æ hadde jo hatt et håb om å skolle gjårr mæ bemerka mæ å krybe litt opp på resultatlista, men det håbet gjekk sporenstreks øve i øvelevelsesmodus. Nå gjaldt det kun å øveleve!

I min klasse, 20-60 år, så va æ eldst…mæ harli gao margin! Dei andre æ skolle bryne mæ imod så ud som om di just va ramla ud a noe olympiatoppen finansierte!!

Stykke æ skolle slå va 8 metår langt å 1,80 metår bredt…i den føste meteren dro æ hardt å brutalt inn i tao gedigne grasstoste! Æ æ ganske sikkår på at detta mæ ha lågge det sia isen gjekk for 10 tusen år sia.. Æ fekk ettehvert herja mæ vidåre, å æ tenkte som så at nå må æ bare dra på noe aldeles forferdeli. Det åbenbarte sæ ganske kjapt at detta va fullstendig feil strategi! Der va vel tao metår igjen når æ va tom, å det konne vel ligsågodt ha våre 1000. Dei siste metårane gjekk kunn på trass egentli, det æ ikkje så møe æ kan huske a det.

Æ må sei at æ æ dypt imponert øve dei som verkelig kan detta, det så så eneklt ud, men det kan æ melle om at det ikkje æ!

Æ fekk premie då, ellår, alle fekk ein premie mæ sæ heim, men det trenge mi jo ikkje preke så høyt om då.

Det beste a alt va jo det fantastiske støtteapparatet æ fekk. Mi mor hadde tatt turen opp sammen mæ Gunn å Sigrid. Dei bilte opp kun for å støtte mæ i kampen ude på enga, påsto di..

Æ så di kåm, di ståppa heilt innte fendåren. Di sadd inni bilen å strakk hals å vinka litt ud a vinduet før di forsvant i ei helji fart inn på Gjestegarden te kaffi å lappe mæ søltetøy på. Å der blei di siddane!! Di rikka sæ ikkje!!

Ette at æ hadde såtte liv å helse på spel uttpå denna enga, så va det mæ som måtte spore denna jentegjengen opp.

Æ gjekk bare ette kaffilokta, å rekti nok, der sadd di i skyggen å koste sæ. Æ tru di hadde gløymt både mæ å slåtten, men di påsto anna…æ hørte aldri ette..

Æ vil te igjen…tru æ, men då ska æ træne møe fus.

Takk for ei heljeli flott helj. Takk te Elling på Eikerapen, Takk te Iselin i avisen. Æ kjæme aldri te å gløyme denna helja!