Kunsten å legge sæ.. 

Som det profesjonelle sofadyre kombinert med kronisk lakenskrekk æ æ, var det nok med ein viss uro kåna mottog min ytring igår kveld, «æ tru æ gjenge å legge mæ». Det virka som ho kvakk litt, skulte hitt på mæ med et blikk som æ oppfatta som kritisk å granskans. Ho va nok temmeli øvebevist om at nå he det rabla heilt for an.

Æ va egentlig litt kry når æ svimla mæ opp trappa, nattstellet gjekk øu så greit atte. Men det va når æ kåm inn på såverommet alt bjønte å sorre sæ. Alt detta konne vel ha vært onngått for et par vege sia, når æ knabba lyspæra i lampa på nattbordet te å bruge i ei ann lampe. Nå hadde æ rimelig god kontroll på detta tidspunket, satt mobilen te lading, gjekk rondt senga hitt te kånas nattbord å skudde a lyset. Strøyg forbi døra, lokka den å smalt a taklampa…begmørkt…søkkmørkt. Herifrå gjorde æ et par valg som ikkje va så strategisk gode. Æ skolle nok bare ha tatt den kjappaste veien øve te senga, å hellår krælt mæ på plass, men neidå. Skråsikkår på at detta skolle æ klare så la æ ud på ei vandring rondt heile senga…æ «følte» å henne æ skolle gå…løghaue. Det gjekk oppsiktsvekkans greit, ronna rondt som om æ hadde syn som ein katt. Det va då det meste gjekk te helsike.

Foll a sjøltillit å litt kry øve å ikkje ha sparka borti verken kommode eller noe anna, så uden den minste bekymring satt æ kneet i der som æ trudde sengekanten va, ellår skolle ha vært, ette mine kalkulasjoner jaffal. Når kneet ikkje traff noe der som det skolle ha treft så va jo øvebalansen et faktum, å panikken ligeså. Æ visste jo at senga va sånn tåli i den retinga detta bar, men bare litt lengre hitte. Så i et siste desperate forsøg så kasta æ mæ, spente litt ifrå med det einaste beinet som hadde kontakt med noe fast. Med et rart å underlig drieningsmoment å et friskt fråspark så gjeinte æ mæ sjøl igjennom nattemørket, kun får å lande på sengekantenen på armhulen. Det må jo ha sett ut som supermann(i onnåboksa) i stilen, begge armane rett ud, å med skru. Landa… senga responderte med å gje ein rekyl som gjorde at æ føyg hitt i nattbordet, reiv øve ende lampa, den uden pære. Så landa æ på gålvet, med lampe å ladekabel å et glass.

Så der sadd æ, lys vågen igjen, i onnårboksane, lettere skamslått å formærma. Lagenskrekken he i ettertid udvikla sæ te å bli allergi mot såverom!

Æ legge med et bilde a rennans vann, rennans vann ska visstnok hjelpe te med å få folk te å såve..he æ hørt