Kommunen, ein sinna mann..

Mi mor kan være rektig så øvebevisans når ho legge den sia te. Det trenge ikkje å være i nærheden a sant det ho seie, men få tår å betvile det ho seie. Æ he jo skjønt i vaksen alder at hvis ho påstenne noe å jårr som ho he hastverk så æ det neppe sant.

det va bare sånn det va, mi fekk sjeldent ellår aldri ei forklaring på åffår mi ikkje måtte ditt å datt. Så då endte det jo opp med at mi resonnerte oss fram te ein begronnelse sjøl.

«ikkje gå ner der, det æ kommunens!!», hørte mi tidt å stadig. Heile byggefeltet i Brandehei bar preg a nybygging, å der va jo ikkje gjerder å denslags sånn som nå. Ho pleide bare å åbne det vinduet å gabe ud. Av å te skvatt ho ud verandadøra, av å te kjøkkenvinduet. Konne minne litt om et gjøkur egentlig. Ho hadde ein heilt egen tek på detta med vindusåpning. Åbning samt gabing i ett røkk. Hørte aldri at vrierane blei vridd rondt før ho gabte…mmmmmMMMMMIIIIDDAAAAAAAG…å bang igjen med vinduet.

Ho trengte sjeldent å gabe meir enn ei gång, for alle i heile Brandehei fekk med sæ å ti mi måtte heim te middag.

Ei gång så stod mæ å Vidar rett under kjøkkenvinduet. Ho hadde ikkje sett oss. Å plutselig så reiv ho opp vinduet å gabte noe aldeles forferdelig. Mi stod som noen saltstøtter under der…så kikke Vidar bort på mæ å seie forsiktig: «dø å pine å sinna ei mor du he»..

Æ hadde aldri sett ellår treft Kommunen, men blei jo stadig minna på om alt han eide. Å sia mamma va livredd for at mi skolle gå inn på hansi tomt så antok jo æ at detta måtte være ein mann som va ånkli sinna å ikkje noe grei med bånnane. Æ tenkte møe på Kommunen, æ huske æ va himla engstelig når mi slapp ud katten. Den visste jo ikkje om Kommunen. Det va Merete som hadde gjedd navn te katten: pønki-katastrofe…

Æ skjønne jo åffår mi mor virka som ho alltid hadde litt dårlig tid, å prekte ualminnelig fort. Hå vokste opp på Tellhauane i Iveland, å der blei ho stadig både skutt å jakta på. Ho fortalte litt om detta te mæ eigång:

Så måtte æ vere elg og Odd Magne spiķka seg ei børse og så snekra han flere elger som han satte opp rundt omkring i skogen. Så begynte jakta. Jeg ble rett som det var skutt. Og fikk en heljelig kjeft for at ikke jeg daua som æ skulle. Så han lærte meg hvordan jeg skulle rykke til å ligge steindau, så drog han meg over stokk å stein til der han bodde

Di hadde jo ikkje så mange å lege med oppa heia der…men å gabe, det konne ho..

Det skjedde møe rart oppi Brandehei, ting som konne virke litt rart på ein liden velkledd gutt. Rett på sia oss feks, så budde Kalle å Nenta. Kalle jåbba på Bryggeriet å tømte stadig kassevis med øl ud i heia, på Kommunens te å med..

Men det for være det for denna gånga, nærliggans å tru at det tikke ud fleire historier imårra. Tusen takk for at du gadd å lese igjennom detta, send det jønne vidåre te noen som du vett sidde virusfast å kjede sæ.

Å bare sånn te info, hvis æ den dag idag må innom Herredshuset så rette æ mæ ånkli opp i ryggen…vett jo aldri om Kommunen æ der..