Det æ vikti å få skrøymt bånnane sine på Julaften

Det he jo vært ein lang tradisjon å skrøyme vede a bånnane sine på julaften. Det æ øu vikti å bjønne å hause opp detta i fleira vege før den store smellen på sjøle julaften

Heime hos oss brugte mi mor fleira metode for å hålle oss i sjakk iløbe a året. Furteguri va ein måde, ho hadde mi forskrekkeli respekt får kan æ minnest. Eivind Beinlaus blei øu brugt, men han blei mest brugt te å bortforklare ting som ikkje di hadde tid te å forklare.

Nissen derimod, han hadde vi den støsste respekt for. Det va jo ein tesyneladans snill fyr det, men der va noe skummelt mæ an øu. Mi fekk greie på at detta va ein fyr som luska sæ rondt husane ette det va bltt mørkt. Han sneig sæ rondt å kikka inn igjennom vinduane for å se om bånnane oppførte sæ. Altså, det va jo ikkje godt å skolle klare å legge sæ te å sove når en visste at der konne stå none i vinduet å nistirre på en!

All denna spaninga ville konne gje udslag i åssen pakke en fekk på julaften. At di voksne så elegant sklei onna denna granskinga fekk æ aldri fått noe godt svar på. Det va bare sånn, sa di.

Mi gjorde så godt mi konne for å pønte litt på året som hadde gått dei siste vegane før nissen skolle kåmme. Visst en hadde fått på sæ pjamasjen, å gjårt sæ klar te legging, litt før tia, så va det vikti å paradere foran stuevinduane et bel, sånn at en va nokså sikkår på at detta blei registrert. Av å te hvis Merete ellår ein a dei andre bånnane va furtne, så va det øu vikti å få lurt di hitt te vinduet. Bare for at nissen skolle se å møe greiåre ensjøl va enn det dei andre der va. Det va jo bilbane å fjernstyrte bile det sto om, så alle midle va lov å bruge.

Ingvald-Merete

Når det va gått none år mæ ein nisse som lukta Elnet å Pall Mall Mild, så bjønnte mi å mistenke at det konne være mamma som va nissen. Mi hadde prekt om detta i plenum i guttegjengen øu, å æ konne registrere at det va ingen a dei andre som hadde ein nisse som en konne skimte et tupert hår bag maska.

Mi va jo ikkje heilt sikre då, men detta året så satt mi ud får å kåmme te bonns i detta. Det va mæ å Merete som tok på oss denna oppgaven. Dei andre to va så små at di fremdeles va dypt inne denna sammensvergelsen.

Det va jo spennans, detta hadde jo bygd sæ opp ei forskrekkeli forventing i vegesvis. Te tross for at mi følte mi va på vei te å slå sprekke i detta teaterstykket. Mi va jo ikkje sikre kan du vede.

Hver lille julaften så satt mi ud graud ellå kjeks te nissen på verandaen. Då va det vikti å skynte sæ rett i seng så tili som muli, så ikkje mi fekk none ribe i lakken den siste kvellen. Å legge ud noe «smøring» te nissen kvellen før kvellen va på ein måde siste krampetrekning i å få pønta på årets trass å umøulihede. Sjøl så følte æ jo ikkje at der va allverdens å pønte på, men æ kan minnest at æ tykte at Merete burde ha bidratt med meir enn bare et par kjeks…for hosses egen del altså.

Merete-Signe-Tommy-Ingvald

Det drøyde å det råkk. Ho bare sadd der i sofaen som ingenting! Vanlivis på denna tia på kvellen så pleide mamma å måtte «hente noe» hos Karly å dei. Ho hadde jo aldri opplevd nissen sammen mæ oss, ho kåm allti rett ette an va reist igjen.

Det la sæ ein uro øve oss. Va det kanskje ikkje mamma som va nissen alligavel??! For der sadd ho i sofaen som ingenting, å nirøykte alt ho konne røkke. Sprellen sadd øu så avslappa at. Mi hadde aldri noe mistankte om at det konne ha vært han som va nissen. Det va lissom aldri oppe te vurdering egentli.

Merete-Ingvald-Sprellen

Plutseli va det noen som kåm trampans oppøve trappa! Mi registrerte samtidi at denna teorien våres om at nissen va mamma ikkje konne benyttes. Her måtte det legges ein ny strategi umiddelbart!

Både mæ å Merete føyg å gjøymte oss onnår stuebordet, Camilla prøvde å krybe inn i skjurta på Sprellen, for å søge ly der.

Alle di voksne i rommet kan jo ikkje ha skjønt å alvorli detta va, tenkte æ. Her fekk mi plutselig bekrefta at nissen fantes, å an va på vei opp trappa, å så bare sidde di der?!

Det va jo ei sali mengde følelser som udspant sæ onnår stuebordet. Mi va jo strengt tatt delakti i at nissen kåm øu. Mi hadde jo låkka an te oss med både graud å kjeks. Nissen banka hardt på døra inn te stua, å då kan æ minnest at æ så smått bjønnte å bli svimmel. Tommy det løghaue, æ jo som kjent ikkje skuddredd, gjekk så karsli hitt for å åbne opp døra så nissen konne kåmme inn.

Altså, dei vaksne bare sadd fremdeles i sofaen. Det virka som ikkje di hadde skjønt åssen livsfare mi blei udsatt for!

Det æ jo ikkje tøft å være redd for nissen når en æ eldst. Så her måtte det svelges noen kameler. Æ tenkte som så at hvis det vise sæ at nissen va livsfarli, så «røyg» nok Tommy fus. Han sto jo nærmast. Ikkje va an så svær hellår, så nissen konne kjapt få stappa an i sekken.

Jul med kosma

Det gjekk litt øve ettehvert, jaffal når an bjønnte å gje ifrå sæ gave. Tommy fekk sin fus. Når det va Merete sin tur, så tenkte æ at æ skolle være ein støttans god storebror, æ være mæ ho opp te an. Æ va fremdeles harli skeptisk te denna nissen. Ikkje lukta an Elnet ellår Pall Mall Mild hellår, byensk prekte an øu.

Æ tenkte som så at visst an gjorde none brå bevegelse så konne æ gje Merete et dytt, det ville jo gje mæ et aldri så lide forsprang te æ få gjøymt mæ langt onnår sofaen. Æ va ganske sikkår på at an ikkje klarte å få tag i mæ onnår der.

Alt årdna sæ te slutt, none a oss tårte faktisk å sidde på fange te an før an gjekk.

Her i huset så he æ ette beste evne prøvd å dele denna «julestemninga» med mine egne bånn. Æ he hatt nisse her som he skrøymt di med både fyrverkeri å tramp. Ei gång gjekk det på gardinane laus. Då mista di all kontroll å prøvde å gjøyme sæ i alt muli rart.

Den gånnga der så gjekk æ ner te krøsset for å ta imod min bror Rune. Det va han som skolle kåmme gallopperans gjennom hekken med smell å brak. Det hadde snødd noe aldeles forskrekkeli denna daen, så der va møe snø.

Når æ sto der i krøsset så kan jo den eine bilen ette den andre forbi. Nesten alle sadd der ein nisse med dårli tid inni. Det va forskrekkeli rart å se på egentli. Av å te så kåm der nisse sladdans forbi. En konne se åssen julefryden strålte ud a frontruda idet di føyg forbi. Æ he ein snigans mistanke om at dei som skolle ha pakke frå «sladdenissen» fekk di litt seinåre på kvellen enn det som va avtalt på forhånd.

«Sprengstoffnissen» min leverte på tia!!

Daniel å Helene

Noe rækti he æ tydlivis fått te. For nå he bånnane her heime bjønnt å skrømme hverandre med å strategisk sette ud nisse for å skrøyme hverandre. Nå ska det seies at den nissen di bruge æ hallanne metår høg! Æ høre te stadighed none hyl ifrå låftet 🙂

Nå ska det nevnes at ei gång æ hadde vært på noe festli noe, så hadde fruen pønta heimen te jul i mellomtia. Der æ vel rett i onnårkant a femti nisser her, i ymse størrelse. Den støste a di hadde ho parkert i ganga. Det va ikkje fritt for at æ blei brått edru når æ kåm vimsans inn døra uttpå nåtta. Æ blei så forfjamsa at æ prøvde å hånnhelse på an.

Gau jul te alle dykken, husk å skrøym så det verkeli «sette sæ»!