Blaudt i Grase

Mi he jo ikkje eget hav her i Vennesla. Ålefjær æ vel det nærmaste mi kan kalle vår egen kyst. Sia Hunsfos eide møe a strandlinja inni der så følte mi vel at Ålefjær litt våres…å så va det øu den nærmaste plassen det gjekk an for venndølane å få kjøpt øl.

Ette at mamma fanga sæ ein ny kjæreste å ettehvert ein mann, så blei dei fleste sommårane der inne. Æ he vel fleira gånge fortelt dykken om hytta i Ålefjær. I dag tili så fekk æ ein påminnelse om åssen det va å være liden gutt i Ålefjær.

Æ strøyg ud på verandaen mæ ein kopp mæ nytrekt kaffi i hånna på mårrakvisten. Æ tok mæ aldri brye mæ å ta på mæ verken skoane ellår sandalane. Sola va just i ferd med å krybe oppøve treane, å æ konne kjenne åssen solstrålane traff mæ midt i fleisen. Just i det æ trødde ud i det blaude graset så dokka deia minnane opp æ tenkte æ ville fortele dykken litt om.

Hytta i Ålefjær va ikkje noe fæncy hytta. Ho va bygd a nødvendighet å for nytte, men ho va ånkli kosli. Di hadde brukt møe wallbårdplade. Det hadde di øu brugt på gålvet på terrassen. Terrassen va onnår tag, å pladane va malt, så det gjorde nytten. Ude på terrassen hadde mi øu madskab. Kan minnest at skabdøra va rød. Av å te så vågna mæ å Merete fus. Då prøvde mi å liste oss ud uden at dei vaksne vågna. Det va slettes ikkje lett for trappa ner ifrå loftet knirka så fælt. Kjennåre konne vede åssen trinn du stod i bare mæ å høre på knirkelydane.

Når mæ å Merete hadde lagt oss for nåtta så konne mi vede om mamma bare stakk haue opp øve frå lemmen ellår om ho kåm heilt opp på låftet bare mæ å høre åffår et trinn ho sto i.

En skolle passe sæ når en lista sæ ud på trammen for pladane på gålvet va speilglatte, jaffal på seinsommåren når nåtta hadde lagt igjen eindel dågg.

Rett på uttsia hytta så va der ein plæn, å i ennen a planen va uthuset. Derinne hadde Asbjørn å Finn laga te ein bokk som påhengsmotoren(crecent 4hk) konne henge på når ingen va på hytta. Udedoen va øu derinne. Der va to hål, et a di va noe større enn det andre.

På mårraen så pleide æ å ryme opp på fjellet bag uthuset for å tisse. Det va vel egentli ikkje noe fjell når æ tenke mæ om, men for mæ som hadde så kårte bein så føltes vel den knausen ud som et lide fjell.

Når en sto der mæ blaude bein ette å ha språnge gjennom graset å kikka udøve Ålefjærfjorden, å tissa i det fri. Så kan æ minnest at livet va enkelt å godt.

Presset va stort, strålen va lang. Merete gjorde så godt ho konne ho øu, men tross hederlie forsøg så fekk ho ikkje te samme stråle.

Det lå ein robåd te brygga, rett nerforbi hytta. Sola traff ikkje der så tili som opp på hytta, så det pleide å være glatt å blaut te uttpå formiddaen der. Mi fekk lov te å ro, men aldri aleine. Mi va jo ikkje rare bedane a noen folk verken mæ ellår Merete, så mi måtta ha mæ ein våksen. Av a te så va di mæ begge to. Det va litt a et syn egentli. Jaffal hvis æ skolle prøve å ro. Æ råkk mest ikkje ner te gåvlet i båden, å alle vett jo at hvis beinane gleppe midt i ro-tage så fyge en jo bagøve. Årane skvette ut a tollane…et sali styr egentli.

Sprellen sto mæ vannkjemma sleik i bauen å røygte Rødmix, med et bein på riba. Mamma sadd mæ tupert hår bagårst mæ Merete på fanget, å øusa litt ud a båden. Æ sadd i midten å kjempa for livet med både årer å båd. Sprellen sto strategisk te, når årane glapp æ føyg bagøve så datt æ bare rett i beinet hansitt. 

«prøv igjen nå», sa an idet han la årane mellom tollane igjen. 

Mi va ikkje allti på hytta. None gånge så va mi på Kjevikstranna. Mamma likte godt å sole sæ. Allårhelst så likte ho å marinere sæ i kokosolje å ni-sole sæ. Mi bånnane storkoste oss der på Kjevik. Av å te så kåm flyane te Braathen Safe rett øve hauane på oss. Flybensin, sjø, tang å Rødmix, det ei lokt som en ikkje gløyme så fort. 

Stranna på Kjevik konne være skummel. Æ tru strøymen ifrå elva gjårr att ho stadi forandre sæ litt, jaffal hvis du gjenge langt ud på gronnane. Mi fekk jo ikkje lov te å gå langt uddi der uden at mamma va mæ. Æ va nøye mæ å ikkje gå for langt, men sannbonnen endra sæ jo litt frå den eine uga te den andre. Plutseli så va der stupbratt ner i dybet. Å hvis ikkje en hadde lært sæ å svømme så blei det te at en føllte bonnen ud i dypet…å då skolle du ha takk..

Ei gång så va der ei jente som dilta udøve ette mæ, det va ikkje ei som æ kjente. Ho va ikkje så gammel som mæ, så æ kan minnest at det va best å se ette ho litt for det virka ikkje som ho hadde noen som bada mæ ho. Plutseli så forsvant ho i dybet, mi va kåmme øve sånnet hål i sannen som ikkje pleide å være der. Æ konne jo svømme, men va ikkje så forskrekkeli te å dykke. Når ikkje ho kåm opp igjen så måtte jo noen greb taes, mi va nok for langt ude te at noen hadde hørt oss, så då va deet å dokke. Æ konne såvidt skimte håret hosses nere i mørke. Æ kan minnest at æ måtte ta et par svømmetag nerøve så kjente æ håret hosses i hennane.

Ho hadde ikkje vært onnår så lenge så ho fekk hosta sæ greit te igjen når mi kåm oss inn på gronna igjen. Det henne æ tenke litt på ho jenta ifrå byen. Når æ sto i graset idag tili, barbeint mæ kaffi i hånna så kåm æ te å tenke på ho igjen.

Det he slått mæ som våksen at æ lige slett ikkje å svømme på dybe, he aldr likt det når æ tenke mæ om. Æ være rett for dybe he vel egentli vært litt pinglete, he æ trudd. Å svømme ifrå gront te dypt he æ som regel løyst med å svinge mæ rondt på ryggen å gjårr som ingenting, mens pusten å pompa gjenge som ein ræsårbil, å haue forlange stramt at æ må kåmme mæ på tørt land..

Men det æ vel litt sånn…noen ting fær fram dei gode minnane, noen andre ting sette sæ te æ skrøyme en..