Det som er så forbaska med føsteinntrykk æ at di som regel æ varans. Det hende ofte at føsteinntrykket æ totalt feil, å at en må endre ei meining, men føsteinntykket he lissom festa sæ fordeom.
Mi mor må ha hatt et fælt føsteinntrykk om vintår, et inntrykk som iløbe a noen år gjekk øve te et forrygans hat. Ho va egentlig ikkje te å ha i hus det meste a vintåren.


Det toppa sæ det året det snødde noe aldeles grusomt, må ha vært på slutten a 70-tallet. Då va der så møe snø at ette di hadde skoffa taket så konne en ikkje se ud a vinduane i andre etasje…
Bestefar hadde snøfræs, men han budde jo i Brandehei, å mi budde i Rundåslia, å ingen a oss hadde tilhenger. Nå va heldigvis bestefar ikkje lettskrøymt, å det æ jo hellår ikkje mi mor. Så i sammen så klekte di ud ein hasardiøs plan på åssen di skolle få denna snøfræsen opp kleivane te Rundåslia.
Bestefar meinte bestemt på at hvis bare «du ga det du konne opp ifrå jernbanebrua» i Tvidøblane, så skolle han klare å sidde i bagasjerommet å holde snøfræsen bagette bilen. Jaudå, di ga sæ i kast med «operasjon vinterrally».
Det viste sæ etterhvert at di begge to hadde gløymt at bagasjelokket smalt jo fram å tebage som ei dør i gjennomtrekk.
Mamma fortelte at ho va engstelig et bel for det smalt så baggi der, men tanken på den enorme snømengdane dreiv ho vidåre. Di hoppa å skvatt sæ oppøve i ein aldeles forferdelig fart. Bestefar meinte at di måtte det, så ikkje di måtte gire ner midt i kleivane…»ta an opp på direkten!»
Mannen med hatt som klorte sæ fast baggi bagasjerommet på Forden, hausta å oppmuntra ho så godt an konne. Han hadde lomma foll a ekstra splinter te hjulane, for dei hadde ein tendens te å knekke hvis an kjørte fræsen litt for hardt.Han pleide øu å ha litt ekstra ståltråd, bare i tilfelle…så her skolle det fræses!
Sånn sirka midt på åtti-tallet så fekk ho nok! Då treiv ho alle oss bånnane å mannen sin, å flytta oss alle sammen te kanariøyane. Æ gløyme aldri den føste nåtta i den nye heimen. Et støvete lide hus. Hagen va svær å flott, men huset va ikkje sånn som mi va vant med heimenifrå.


Æ kan minnest æ lå å kikka i taket å lengta heim…då det plutselig krøyb ei firfisle øve taket rett øve mæ. Altså! Her skolle jaffal ikkje æ bu!!
Daen ettepå så sendte ho oss på skulen…ellår, skule å skule. Det va et «hus» midt på ein støvete grusplass. Den einaste plassen en konne finne noe skygge va onnår et halltak a bambus.
Detta gjenge bare ikkje. kan æ minnest æ tenkte. Ikkje konne æ skjønne å di fleste sa hellår. Ikkje for at mi va i et annt land, men der va folk ifrå både Bergen, Vadsø, Smøla å Trondheim…æ skjønte mest ingenting. Å ikkje nok med det, når mi skolle ha time så va mi så få at di slo isammen fleira klassetrinn te ein klasse.
Æ prøvde å foklare te mi mor at heile uddannelsen min stenne jo på spel her!!
Heldigvis så hørte ho ikkje på mæ. Det viste sæ ettehvert at det di dreiv med på denna skulen funka. Det blei øu bygd ein flunka ny ein ettehvert. Æ he vel neppe lært meir på ein plass som æ gjorde der. Æ he vel hellår aldri trivdes bære på ein skule som æ gjorde der. Å ha blanda klasser funka utmerket på mange nivå! Ville ikkje ha vært dei årane foruden.
Føste gånga æ traff sønnen min, va øu med blanda følelse. Han va som mæ han, brugte litt for lang tid med å ville bli fødd. Det drøyde såpass at når an endelig kåm så måtte di bare ryme med an. Di røym so fort avsted at navlestrengen blei bare klemt a i døra..

Alt årdna sæ himla greit et lide bel ettepå, men det va noen minutter der æ måtte sidde å ly for å holde den føstefødende mor te sengs så ikkje ho skolle ryme ette di uttpå ganga. Detta blei den føste daen som far, ein sønn å ei datter æ det blitt ettehvert. Ville ikkje ha vært et sekund uden dei, fordeom di av å te kan skrømme vede a mæ..
Mi søster dro med sæ heim ein sønnli «svimmel» gjeng ei gång. Ho hadde blitt kjent noen langragga gutter neri Auravegen. Den eine hadde faktisk stripe håret, den andre va som støypt inn i dongritøy, men begge hadde vært i kjelleren te Finn å rappa rødvin. Der va ei frøken øu i sammen med deia hårtrollane, der va ikkje noe å udsette på ho kan æ minnest.
Æ ronna hushjørnet å fant di oppi jordbærågåren te mamma. Der sadd di å maulte.

Dette merakkelse må vekk før mamma kjæme heim, tenkte æ. Æ kan minnest at æ va ånkli skoffa øve at Merete hang i sammen med detta. Denna frøkna di hadde med sæ va jo ei æ hadde hørt om, ho va pæremæ ei ånkli flott ei tykte æ.
Sia ho va med di så ga æ di ein kjangs.
Det viste sæ ettehvert at det va nok hellår dei som hadde gjedd mæ ein kjangs. Denne kvellen i jordbærågeren blei gronnlaget for et vennskab som æ ånkli verdifullt den dag i dag!
Så tebage te denna «badeparken» i Vennesla…
Æ hadde jo sett føre mæ noe litt meir fasjonabelt enn det di blåste opp å kasta i elva. Æ håbe at detta æ bjønnelsen på noe flott som æ ennå ikkje he forstått. Det vise sæ vel at mine føsteinntrykk fremdeles ikkje alltid «hølle vann».

Takk for at du vippa innom!
Del jønne deia innleggane med andre hvis du fant noe gøy noe. Vipp innom nettbutikken å kikk dæ litt rondt. Der finner du alt ifrå kaffikåpper te bilder du kan ha på veggen. "by Kranglefant" er en kolleksjon med produkter som er utarbeidet i sammen med Ressursen på Hunsøya. Detta er produkter som er vennesla-inspirert. Deia produktane lage di øu her i Vennesla by Kranglefant