); ga('send', 'pageview');

Isolert som ei brøydestikke

Så lenge æ kan minnest så he æ frøse. Æ he vel egentlig frøse sia i midten a september 1971!

Såklart så hjelpe det ikkje å ha genane ette mi mor…ho æ lige frysen. Æ meine å tru at bestefar lempa inn ved te ho heile sommåren. Det æ nærliggans å tru at opp te nå så he det nok gått med skau som ifrå Grovane å te Samkom..

Det blei så galt at ho ettehvert å forskrekkeli plutseli ein dag fant ud at mi måtte flytte te sydligåre strøg. Nå ska det seiest at denna dama æ noe så inni nåden redd for å fly, så når ho då gjekk te det valget å ville dra med alle oss inni denna flymaskinen, så visste mi at ho meinte alvor.

Sjøl så fekk ho dramma sæ opp med noe Tia Maria på vei ud te kjevik, men ikkje så møe at det blei noe styr å fo ho med sæ altså, ho pleie egentli å bli vitti å ronn i kantane då…å det likte mi godt.

Æ skjønne ho jo…med denna frysinga altså, for mi he jo rimeli lig kroppsbygning, samme som bestefar faktisk. Som stramme barduner, å lige godt isolerte som dei gamle brøydestikkane a bambus.

Mi ligne vel litt på bambus øu når æ tenke mæ om. Litt sånn knudrete rondt kneane å akslane. Ikkje at akslane æ så forferdeli breie, men di æ nå breiåre enn halsen…så sant en ikkje he på sæ skjerf då. Æ æ temmli sikkår på at æ konne ha jårt ein god jåbb som hjørneflagg på Vindbjartkampane hitti Askedalen.

stram bardun

Men som sagt, mi føyg te syden den sommåren. Ho hadde skreve oss inn på ein skule der, så mi ante at mi kåm vel te å bli der et bel.

Mi landa med et smell i Las Palmas, for det va jo Spantax som driv med denslags flygninger på den tia, å det va slettes ikkje sikkårt at di “datt” ner der som du hadde planlagt å lande på.

Veggen med varme som slo imod oss når di åbna flydøra va ånkli hefti, endelig så konne æ øu bli varm heilt innte beinet, tenkte æ.

Det æ ikkje møe som æ verre enn å fryse. Uansett å en drive med ellår æ isammen med så æ det vanskeli å hålle humøret visst det æ kaldt å en he fått frost i sæ. Fram te mi datt ner på Gran Canaria så hadde mi vel mest fått permafrost mi, men nå bjønte mi å tine litt.

Brøydestikka, Conejo og Sprellen i Puerto Rico

Snodig nok så gjekk det øu øve, te tross for at der va heljeli med varmegrader der. Det va rett som det va at mi sadd med gensåre på oss. Turistane gjekk rondt i bare hyssingen.

Dei fleste guttane på skulen driv med vindsørfing. Det ligge jo litt i ordet, men for at detta ska fungere best så må der være vind…møe vind! Å det va der plenty a på denna øya. Mi pleide å reise te ei spesiell strand for å drive med detta…det æ meinte å sei va vel “det dei driv med”. Æ hadde ikkje lært mæ detta ennå, men guttane va meir enn villige te å lære mæ opp. Dei hadde det beste utstyret som fantes. De blei usedvanli flinke noen a di, æ tru et par a di hevda sæ heilt i verdenstoppen faktisk.

Det blåste noe aldeles forferdeli den dan kan æ minnest. Æ tru det va Vidar som hadde tatt på sæ å skolle løre mæ opp. Stranda va lang å bølgane gedigne, men han meinte bestemt på at detta skolle gå greit.

Nå ska dykken vede at detta va ikkje sånnone brett som mi va vant med her te lands…dei kan ein jo stå trygt på, jønne to om gånga. Neidå, deia brettane va noe di kalte “funbrett”, altså di såkk visst ikkje du fekk fart på dæ!!

Det va litt pinli å knote med detta, jaffal te å bjønne med. For alle jentane frå klassen va øu med, å dei hadde rigga sæ i sanden med parasoll. Det va nok litt a et skue å se for di. Så fort æ kåm mæ opp på detta brettet så reiv vinden tag å heiv mæ ner igjen.

35 grader i genser..

“spenn beinane fast i stroppane!”, hylte Kristoffer ud te mæ. Han va ein a dei som hadde ånkli peiling på detta. Æ gjorde som an sa å prøvde igjen.

Det stramma te noe aldeles forferdeli, for æ hadde jo ikkje ved te å sleppe seilet, ellår “bommen” som di kalle det. Spent fast i brettet så blei æ jo bare strekt ud som ein strikk, å når det endeli glapp så føyg æ avsted som ei fille i vinden.

Æ ulte som ein gammel Volvo i vinden, å hiksta som ein jentonge når æ måtte opp ette loft…

Nå æ en jo utstyrt med ein hefti trassihed, så æ ville jo ikkje gje mæ sånn heilt uden kamp. Så æ holdt på heilt te æ va både skamslått, strekt som ein bardun på et speidårtelt, kållblå a frost å strakt tom for strandlinje.

Æ meine det va Stian som så detta skuet heilt nerri enden a stranda. Æ nærma mæ faretruans noen sylskarpe klipper som en slettes ikkje skolle gni sæ oppi. Æ va jo ikkje kåmme mæ noe vidåre ud ifrå stranda, for så fort æ kåm såpass ud så brøyd jo bølgane der. Å dei va gedigne! Dei reiv mæ elegant a brettet å sendte mæ ikkje så elegant inn te stranda igjen.

Om det va mine hyl ellår om det va ulinga frå vinden i mæ vett æ ikkje , men di kåm nå te onnsetning å ville hjelpe te med å få brettet opp te den “rektige” sia a stranda. Det va sikkårt tett på ein kilometer tebage te der æ hadde bjønt. Stian heiv sæ på brettet å seilte så elegant udøve…æ sto å så på åssen han ville ta bølgane, for dei hadde tatt sæ opp litt. Æ håpte jo at an ville sjaue litt, men neidå…tru du pæremæ ikkje detta løghaue ter ein loop??!!

Altså…skammens gange tebage te jentane va grusom. Ikkje bare frøys æ så æ skal, men stoltheden å mestringsfølelsen va blåst vekk i vinden.

Di prøvde aldri å få mæ uttpå et sånnet brett meir. Æ holdt mæ som regel sammen med jenteflokken på land ettepå…så sånn sett så løyste det sæ greit.

Æ tru ikkje alle ska konne denslags egentli.

sydenfarere med pannelugg…rett før avreise

Mamma meinte at det va sunt for oss å bli kjent med lokalbefolkninga på øya…så ho fant ud at det va ein super ide å senne mæ ud te havs sammen med ein fyr som heide Agustin. Agustin va ein nabo a oss, ein usedvanli triveli fyr. Han likte å ta te havs i sånnein liden katamaran…du vett sånnein liden seilbåd med to små skrog.

Nå va der jo bare hav rondt denna øya, det va ikkje noen skjærgård som mi æ vant med her…kåm du uttforbi moloen så va Afrika neste stopp!

Der va møøøøe vind uttpå der, sikkårt derfor han hadde båd med seil men…

Denna farkosten tok jo heilt a! Opp på skrå med oss, å føyg hittøve bare på det eine skroget!! Æ va øvebevist om at detta kjæme æ aldri te å kåmme levans ifrå.

“Fryse du!”, spørte Agustin mæ. Mannen va et kaliber som konne ha gått te Nordpolen i bare onnårboksa uden å fryse. “Neiiidå”, svarte æ køpti.

Altså, æ trudde ikkje det skolle være muli å fryse på detta viset i 35 varmegrade, men det jårr det altså. Det æ bare å spe på med ein sinna vind ifrå Atlanterhavet så æ du bonnfråsen fær du kjæme dæ ud ifrå kaia.

Mi så ikkje land…ellår, nå æ der jo ikkje noe land der…teknisk sett då, men denna vulkanen mi hadde lagt ud ifrå konne mi mest ikkje se lengår.

Dokk!! hylte an plutseli. Han heiv båden rondt opp mod vinden å mi begge to la oss langflade. Han hadde sett ein stim med flygefisk kåmme flaksans i ein forrygans fart.

Å fær du ein a dei å haue så kan en fort svime a. Å “midtveis” te Amerika så æ det ein dom ting å jårr.

Æ trudde ikkje flyvefisk fantes æ, trudde bare det va noe som di “la te” i fortellingane sine. Mi tusta innøve i ei meir bedageli fart tebage te kaia. Agustin fortelte mæ om møe rart som dei hadde der på denna øya som ikkje va så vanli nordøve. Hai he mi øu, sa an…æ tenkte vel ikkje allverdens på just det. Æ hadde jo sett at di dreiv å reklamerte for detta på kaia, men å svære konne di bli lissom. Mi va jo ikkje i Austalia hellår.. Når mi ronna moloen inn te kaia så fekk æ realitetane tredd nerøve øyrane på et hellår brutalt vis… der ser æ noen holdt på å heise opp ein hai di hadde fanga i ei heisekran..

altså…imellom mæ å vannet så va det kun et tønt tøystykke som va stramma opp med noen strikk…det va det mi sadd på lissom. Æ blinka mæ ud ein plass oppi masta, bare sånn i tillfelle di skolle gleppe det derre beistet øve rekka igjen.

Men ein ting æ sikkårt..når æ så den haien der så fekk æ jaffal varmen igjen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: