); ga('send', 'pageview');

Kåseriet mitt på Kulturkvellen i Vennesla

Det blei ein forskrekkeli flott kvell. Det va ikkje fritt for at så fort æ hadde sagt ja te detten så trægte æ egentli litt.

Å stå foran folk å preke he æ blitt vant med i dei seinåre årane, så det va ikkje så møe det, men å skolle stå der å være gøy….det grudde æ mæ litt te.

Det blei noen turer opp på hytta for å øve litt samt træne. Ikkje træne som i å ryme, men i å kjase. Så visst noen a dykken he lagt merke te ein tulling som he tusta rondt uddi heia å prekt høgt med sæsjøl, så he nok det våre undertegnede..

Det blei stinn brakke, så æ tru det lå eindel forventninger uddi salen, men heldigvis for mæ så stilte slekta mannsterke, å det pleie jo å døyve eindel a nervane.

noe nytt

Det blei noe nytt for mæ detta…å det lige æ egentlig veldig godt. Å lære å mestre noe…noe som ikkje en heilt vett åssen kjæme te å gå.

Det konne jo ha blitt et ånkli mageplask, foran heile bygda. Det i sæ sjøl konne nok ha blitt onnårhållans det øu, men kanskje ikkje så møe for mæ.

Det gjekk greit tykke æ, å det ga jaffal meirsmag, så nå gjenge pennen flitti, å meir hausting i heia stenne nok for tur.

Æ håbe dykken lige kåseriet 🙂

...det kjæme nok meir a detten.

Foto: Helene Ingebretsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: