); ga('send', 'pageview');

Tussane røyge rød miks

Æ he i noen år nå dreve å fotografert kulturminner for ein arkeolog. Nå er endelig boka færi.

Arkeologen æ stolt, men god grunn og fotografen er letta 😉

“Den forhistoriske gården på agder” heide boka, men fotojobben bjønnte egentlig med noe heilt anna. Æ kjenne jo denna karen ifrå skulen, mi gjekk i samme klasse i fleira år, så æ visst at fyren va nøye. At an blei arkeolog konne æ ha gjetta allerede den gånga.

Han jagte mæ rondt oppi Hægebostad ein sommer, på jakt ette kongegraver å denslags. Der æ ein hau a di oppi der. Mannen er et vandrans oppslagsverk med ein manisk trang te å dele all informasjon med alle i hans umiddelbare nærhed. Så det va ikkje fritt for at bilturane opp å ner te Hægebostad bar preg a ein intens O-fag time.

Det ramla den eine historien ette den andre ud a denna engasjerte arkeologen, å det bjønnte så smått å legge sæ på minnet mitt.

På vei opp te ei a kongegravane så pekte an på et par kjempestore steiner som lå i enden a et jorde…”det seies at inngangsporten te dei underjordiske er der hitte”. Æ va kjapt oppe med kameraet å fyrte a ein serie. “Det kan være du kjæme te å trege på det”, seie an….”di lige ikkje å bli fotografert”.

inngangsporten te det derre tjuvpakke a noen tusser

Altså…denslags informasjon konne an jo ha kåmme med før! Æ hadde vel knipsa uansett, når æ tenke mæ om. Denna kongegrava blei ubønnhørlig fotografert, å æ va egentlig fornøyd. “Konne du få te bilde ifrå oppi grava øu?”, spør an.

Æ trudde mannen tulla, men neidå. Oppi grava med mæ. Æ krøysta mæ te nerri der som ei ann osse. Grava va både trång å bløud, det va mest umulig å få te noen gode bilder. Æ spørte an når æ lå oppi der om detta va lov, det va jo tross alt ei grav…”njaaa, bare ikkje rør ellår flytt på noe” seie an lurt. Hallo!!, æ sidde mest fast oppi her!

“kongeutsikt…”

Mi kom oss derifrå ettehvert, ein a oss med stoltheden i behold. Æ hadde ein rar følelse når mi kjørte derifrå…følt mæ litt beglodd faktisk.

Mi va øve alt for å ta bilde a deia kulturminnane, å han kakla ivei som ein radio heile tia. Æ konne ikkje minnest at an va på detta viset når mi gjekk på skulen, tenkte æ. Æ fant ud at det va best å få an te bygda igjen, for å ta turen opp igjen ei ann gång, aleine, for å fullføre fotograferinga. Så æ konne konsentrere mæ litt..

Æ føyg opp igjen ein søndag ettemiddag å ga mæ i kast med både graver å tufter å alskens rare ting han hadde pekt ud. Æ va aleine, men følte mæ ikkje aleine. Føltes som om noen lå å luska på mæ. Æ satt mæ te med ein kåpp kaffi å tok mæ ein røyg mens å kikka igjennom “leksane” han hadde sendt med mæ. Når æ pakka sammen så va pæremæ røygpakka mi vekk, søkk vekk!

Dei derre jæklane! Nå hadde tussane vært å rappa røygen! Æ meldte inn hendelsen te arkeologen. Noen måtte få svi følte æ! Det kom ei tørr melding tebage…”di æ kjent for denslags. Du skolle nok ikkje ha tatt bilde a di”.

Ettehvert så endra fyren strategi, å fotograferinga blei meir å meir i Venneslaområdet. Det va i det belet at ideen om ei bok tok form.

Her he arkeologen lurt med sæ engasjerte turgåere ud på skattejakt

Æ ser i avisen at han seie at han he gått på kryss å tvers for å sjekke ud deia plassane, å det he an jo jårt, men det som han ikkje seie æ at fotografen he øu vært øvealt! Av å te så fekk æ tesendt et bittelide kartutsnitt a ein kolle oppå drivenesheia. Du ser, denna arkeologen æ ikkje digitalt oppdatert, ikkje i næheden eigång. Så undertegnede he kavt så rundt på måfå i dei tettaste skauane, dei brattaste stup, dei bludaste myrane for å jått denna arkeologen fornøyd. Så visst noen a dykken finne ein heimestrikka vante oppforbi Kjåvann så æ an min. Ellår bare gløym det, ingen kjæme te å finne på å gå igjennom det tette skauholtet der igjen….sannsynligvis så va det vel noen tusser som knabba den øu.

Klovsteinen…det ska finnes ein strikkevante i nærheden a denna…

Andre gånge så skolle an lissom være med å vise…men når dei brattaste kleivane meldte sæ så stoppa an opp å seie: “æ he vært der opp før æ, så bare gå opp du…du skjønne å det æ som ska fotograferes når du ser det”. Altså…ei fe-gade som æ så bratt at ho slynge sæ som ein kvælerslange oppøve fjellet…”det æ nok best å ta bilde mest på toppen, så ska æ gjøyme mæ her nere så ikkje æ skjemme ud bildet”, presterte an å sei eigång.

fegade på Ravnås

“Du kan kjøre mesten heilt inn”, skrøyd an a ei ann gång. Æ stillte i skotøy egna for urbane strøg, bare for seinåre å registrere at æ befant mæ krælans i noe som va ei blanning a myr å bekk…”det va ikkje sånn her forrige gång” påsto han…Naudet!

Mi fant ettehvert ud a at boka trengte litt meir “pønt”. Morten fekk låne ei vikingdrakt frå Bronseplassen i Høvåg. Modellen mi tredde denna drakt på va selvfølgelig jentongen, Helene. Ho æ jo stadig vekk blitt et offer for mine fotografiske krumspring. Ho æ egentlig et meget tålmodig menneske, men det skolle vise sæ at ho he ei grense ho øu…det måtte bare ein tusten arkeolog te for å finne an.

Hvis Morten hadde levd onnår vikingtia så hadde an sannsynligvis fått navnet “Morten den svimle”!

“Morten den Svimle” sjekke “måfå instrumentet” sitt
Vikingfrøken sjekker pilspissen….

Han tok oss med te “ein plass han hadde vært før”, på Støleheiea. der skolle det befinne sæ noe han kalte ei “bågestille”. Altså ein plass som jegårane brugte når di lå på lur for å jakte.

Han leda an innøve ei hellår blaud myr som va temmelig tett med busk å småtre. Ette å ha slåsst oss igjennom kratt å buskas i ein times tid så rakna det for undertegnede. “Gje mæ det kartet!”.

Helene i vikingdrakt på skattejakt

Jøudå, denna analoge arkeologen hadde klart å bruge gpsn feil!! Mi va i feil dalsøkk. Helene hadde fått utdelt pil å bue som skolle bruges i fotosjuten, å æ konne se at ho sjekka pilspissen. Når mi kåm te den rektige plassen så rabla det fullstendig for både mæ å jentongen. Plassen va nå et hogstfelt. Det så mest ud som ei krigssone! Det lå tre på kryss å tvers, å øverst lå denna hersens bågestilla.

Arkeologen stod breibeint på ei styvt fåore å pekte stolt på “funnet” sitt. Mæ å Helene stod å kjempa midt i krigssona. “Kan æ skyde an?” , seie helene plutselig. Æ skjønte å ho meinte, han stod voldsomt lagli te der..

Æ blei enig med ho at ho konne skyde an i beinane hvis ho måtte, mi hadde jo ikkje fått betalt ennå forklarte æ.

Helen gjorde ein formidabel jobb. Bildane i vikingdrakt er gjennomgåans i heile boka.

Æ skolle jo i tillegg te å fotografere, sette i sammen denna boka. Gjårr ho klar te trøkking. Det va då petimeteren i arkeologen kåm fram, å vel så det!

Æ tru an hadde tekstane “færi” 10 gånge! Han ska være glad at boka va “digital” på det tidspunktet, ellårs hadde an fått ho i haue!!

Det blei mange timer i redigeringsmodus. Noen i panikk, noen i vrede. Æ fant ud åffår mange forfattere ter sæ ein dram….

Neidå, heile denna prosessen frå fotografering, skauturer, historiefortellinger, redigering samt nå som mi æ komme te salg, he vært meget interessant. Æ ser verkelig fram te fleire prosjekt sammen med denna fyren, æ vett an he meir på lur.

For dei a dykken som lige å ferdes te skogs, så he denna boka ein hau a kart som dykken faktisk kan bruge som skattekart. det ligger mange skatter der ude…bare ikkje rør di 😉

noen a plassane mi he vært å dokumentert

men ser du ein tuss som sidde med ein strikkevante på å he kols, så gje an jønne et rapp i baghaue frå mæ!

Boka kan du få kjøpt på bokhandelen i vennesla, av arkeologen, samt av undertegnede. kontaktinfoen finner du heilt på slutten av teksten her..

Kontaktinfo:

Morten Olsen: 954 07 338/

Ingvald R. Ingebretsen: 906 13 057/ ingvaldri71@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: