); ga('send', 'pageview');

Det skjedde i di dager at det gjekk ud ei melling frå festivaldronninga på Eikerapen Rootsfestival at undertegnede måtte melle sæ te fotograferingstjeneste. Æ he fotografert festivalen der opp i fleira år, så sia æ tykke detta æ harli stas så styrta æ te.

undertegnede & festvaldronninga Sonja

Det blei ein litt annerledes festival i år, sia detta viruset herja vilt å uhemma, men festival blei det. Så festivalen va korta inn te kun lørdaen.

Æ pakka sekken frædda å styrta te tjeneste, ho konne melle om at programmet va tett. Alle dei som ska jobbe på festivalen pleie å samles te ein minikonsert på Låven med ymse godt i glasset kvellen før festivalen bjønne. Det samme i år øu.

ette brannalarm-bilde…

Å jobbe for denna festivaldronninga, Sonja, pleie som regel å være festlig å gøy, så lenge du æ pliktoppfyllans å synsk… Nå he jo æ den fordelen med å ha vokst opp i ein heim med ei mor som preke både på inn- å udpust, å som formidle befalinger og ordrer kun med blikket når ho feks æ opptatt med å preke i telefonen.

Iløbe a ei festivalhelj så kan det te tie være voldsomt hektisk så ting må løyses på strag arm i ein fart. Så når feks Sonja he fått ånkli fart på snakketøyet sitt i telefonen, å ska samtidig gje undertegnede ein viktig beskjed, så blir det med enten et blikk evt med et stikkord som ho hviske litt vekk ifrå telefonen uden å sleppe taket i den stakkars fyren i andre enden a samtalen.

Detta æ æ jo ein smal sag for mæ å skjønne. Heime så va heimen mest som ein slags festival hver frædda, ellår som ein festival-forberedelse æ vel meir korrekt å sei. Når æ ronna svingen nere hos Randi på vei heim ifrå skulen, å konne skimte huset, så konne det faktisk minne om ein slags festival. Konne minne om ein arabisk ørken festival. Samtlige vinduer stod vid åbne, med dyner å lakner flagrans ud i vinden. Klessnorane, ja fleira, va studd å sengetøy. Va nesten som et flagrans telt heile huset. Å inni huset kunne mi høre åssen mamma straffa støvsugeren rondtomforbi. Langkosten fekk øu kjørt sæ. Ho konne bare se på an så føyg an øve parketten..

Midt oppi detta konne ho finne på å preke i telefonen, det va då ho sendte oss ordrer med blikket. Telefonen hadde jo sin plass i ganga, fungerte litt som ein base. Der hadde ho foll kontroll. Et blikk på støvsugeren å et nikk ner trappa visste mi godt å betydde…»støvsug ganga nere, ikkje fosk onnår trappa».

Sonja drive med litt a det samme. Når ho midt i ein samtale med noen andre plutselig seie te dæ: presse. Så vett æ umiddelbart at det bety følgende, føll med nå: «klåkka æ snart 12, vollyballturneringa ska snart te, fiks noen bilder derifrå, ikkje uanstendige, ta noen koslige bilder rondt dei som lage mad i wokken, helst et par som ede, plokk ud et par bilder frå igår, send di te aviser å denslags, æ he ikkje epostadressen så den må du finne frå ifjor, husk at æ øu ska være avbilda…gla å pæn i tøyet, må være færi før hal ett».

Ho pleie å ta godt vare på mæ på deia festivalane. Ho huse mæ inn på Eikerapen Gjestegård, et harli flott hotell. Der he æ min base.

Det va ikkje fritt for at sammenkomsten på fræddaen blei ein smule svimmel i år, men æ fekk nå lagt mæ på ei forholdsvis anstendig tid. Det som ikkje æ hadde fått med mæ før æ la mæ, va at hotellet hadde blitt føllt opp med ein helje hau a pensjonister som va fryktelig kleine te beins samt totalt avhengig a brællane sine.

Klåkka hal seks på mårraen så gjekk brannalarmen på hotellet. Hal seks æ ingen god tid å stå opp på hvis du he vært ivrig i baren kvellen i forveien. Det ulte å det skreig i denna alarmen, å æ håpte i det lengste at det måtte kun være ein falsk alarm, å at an snart ga sæ. Neiiidå, den blei bare verre å verre føltes det ud som. Æ lette litt på haue å konstaterte at detta konne bli ei forskrekkelig utfordring. Æ vurderte et bel oddsen om ein brannkonstabel ville røkke å finne mæ før det va forseint hvis æ bare la mæ te igjen.

Æ he jo sett på nyhedane åssen folk som fyge rondt i onnårtøyet på uttsia a brennans hotell ser ud…Kjæme ikkje på tale, tenkte æ. Det viste sæ at å få på sæ tøyet i rækti rekkefølle va ei større utfordring enn føst antatt. Føste gånga æ røym te døra sæ hadde skjurte-såkke å sko…den andre gånga æ røym te døra så hadde æ bokse-såkke å ingen sko å ikkje skjurte. Det årdna sæ den tredje gånga.

Æ smatt ud i ganga bare for å konstantere at æ tydeligvis måtte ha somla noe aldeles forskrekkeli. Ganga va studd a den eldre garde. Di holdt sæ heldigvis langs veggane, for det æ jo det en må jår når en he gløymt brællane sine på nattbordet. Nå ska det seies at det va ikkje fnugg a noe røyg ellår noe som tesa noe annet enn at det va noen speilegg som hadde fått kjørt sæ litt ekstra i panna hos kokken..

Æ kan ikkje vente på at denna gjengen ska svimle sæ ud, tenkte æ. Det va klar bane midt i ganga. Æ smøyg mæ igjennom æ anså mæsjøl som Moses på vei ud a ørkenen…»denna veien folkens!».

Æ va føst ude, bare for å skjønne at denna gjengen med livserfaring hadde fått med sæ at det kun va brente speilegg, å gått å lagt sæ igjen. Det va når æ skolle prøve å sovne igjen at denna eggelokta plagte mæ, for nå va æ jo blitt forskrekkelig solten! Det va jo faktisk antydning te stekt bacon øu i denna eimen.

Det blei lide søvn ettepå. Plutselig tikka det inn ei melling frå festivaldronninga, «du må kåmme nå! 4hjuling te fjells, 10 min!»

deathtrap!

For dei a dykken som kjenne mæ, så vett dykken at æ som regel er forskrekkelig skvetten daen derpå. Denna daen så føltes det ikkje så verst faktisk. Æ tusta ner te bilen, fekk pakka an med ymse fotoutstyr.

Bilen va varm ette å ha stått i sola, så æ trilla ner begge vinduane for å lufte litt. Det som æ ikkje he nevnt ennå æ at heile denna formiddaen hadde æ irritert mæ øve noen sauer som bjella sæ rondt uttforbi på hotellet. Dei hadde æ gløymt på detta tidponktet, det vise sæ at dei hadde ikkje gløymt mæ…ondskabens lodått!!.

Just idet æ svinge ud a parkeringsplassen, opp langs gjerdet, så skvette verdens støsste sau fram ifrå bag ein svær stein som stod klin i veien! Tru du pæremæ ikkje detta krapylet sette te et bræk som hadde skrøymt fanden på fladmark?!. Detta skjedde jo selvfølgelig just når æ passerte, altså så godt som inni bilen!! Æ skolle just te å gire øve i andre gir, men det blei det ikkje noe a, før æ plutselig befant mæ i passasjersia…ellår på vei øve jaffal.

Lettåre traumatisert så stilte æ som befalt. Det verste sjokket hadde gått øve når æ råkk fram te oppstillingsplassen. Der stod Sonja sammen med både Inger Lise Stulien å sjølvaste Åsmund Åmli å venta. Med ett æ så doningane dei hadde plane om å manøvrere opp detta fjellet meldte nervane sæ igjen. Sonja så jo detta med ei gång, å styrta trøstans te: «æ æ jo kjøreskulelærår vett du»…

artistane jårr så klare te å ta te fjells

Ok, tenkte æ. Æ ska jaffal ikkje labbe inn. Spente mæ fast i detta velteburet a ein doning, kun for å registrere at kjøreskulelæreren ikkje hadde snøring på åssen denna redskaben fungerte! Ho hadde aldri kjørt just denna før…aldri!!

Dei andre doningane føyg oppøve bratthenget med kurs for Storeslåtta, men ikkje mi…mi kom ikkje a flekken. Denna doningen stod å vippa med to hjul i lufta på et hellår slagt svaberg, å rikka sæ ikkje! Den interne øvelevingsalarmen min ulte å skreig just som brannalarmen på hotellet kvellen i forveien, å snakketøyet te Sonja hadde angrebe mobiltelefonen å fekk kjøretøysopplæring a eieren…Æ vurderte å kladde ner et testamente der å då..

sonja

Et brattheng æ egentlig et anna ord for her-he-du-ingenting-å-jårr..

Opp skolle ho. Æ he aldri hørt på turtall i heile mitt liv. Før æ visste ordet a det så hadde mi tatt igjen di andre. Æ konne sånn sett ikkje se «di andre», for det va så bratt at æ konne kun se understellet på den doningen foran oss…ikkje folkane oppi. Heng mæ jønne onnår et helikopter ellår bind mæ fast i bauen på ein ribb…men detta?! detta tok på ein saueskrømt fotograf!

folk som hadde vett te å spasere..

Mi kåm oss omsider opp, ellår det vil sei at når det gjenstod fladmark å blaud myr, så kjørte ho ifrå mæ. Å det passa jo greit for ein som va skodd for biltur.

styrkedråper te ein fråkjørt fotograf
sprægaste gjengen i åseral
Inger Lise stulien

Æ la mæ te i grasset på Storståga for å kåmme te hektane igjen, å håpte at ikkje noen så å fælt æ hadde det. Fekk «limt» fast et fotoapparat i trynet å bjønte å jåbbe. Det va godt å både gjøyme sæ bag, å konne hålle sæ fast i.

Inger Lise å Åsmud la breisia te der oppe på denna støylen. Stemninga blei magisk. Skolle mesten tru at den milde stemmen te Inger Lise va meint for et nervevrag frå Vennesla. Å Åsmunds historier med oppløftans musikk va meint for å forberede mæ på turen ner igjen detta stupet, med ei prekesjug festivaldronning bag spagane.

Åsmund Åmli

Æ he ikkje nerve te å fortele dykken om turen der igjen just nå….kanskje i ein del 2…

Her æ noen a bildane frå festivalen 2020. Æ glede mæ voldsomt te neste festival, men då håbe æ ho stille med helikopter igjen..


0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: