); ga('send', 'pageview');

«Du for høre med regjeringa, men det æ greit for mæ», pleide Sprellen å sei. Detta sa an alltid, men mi spørte an hver gång alligavell. Det va litt lettåre å spør mamma ettepå når en hadde et «tja» i lomma.

Mi spørte om å få møe rart oppigjennom, møe a det blei blankt avvist a regjeringa. Ho he aldri vært så begeistra for katt, mamma. Så ikkje vett æ åffår mi plutselig fekk lov te å få ein katt i hus. Sikkårt Merete som klarte å mase sæ te ein..

Pønki-kattastrofe døpte Merete denna katten te å heide. Dyret va jo dømt frå bjønnelsen a…stakkars.

«nå passe dykken godt på an», sa mamma. Det gjekk ikkje bære te enn at ei gång Merete skolle lege med katten uttpå verandaen så stakk an. Han føyg øve plenen, gjennom potetsågeren å opp ei gran som et prosjektil.

Pønki va ikkje gamle karen den gånga, kanskje et par måneder bare. Heilt te topps klatra fyren, så høyt at tretoppen bare såvidt konne bære an. Det va haust å det blåste fælt. Grana svaia, katten skreig, Merete grein å mamma gapte. Det blei såpass oppstandelse at te å med naboane kom for å se på detta skuet.

«Egil, du må kåmme!» befalte mamma. «Katten sidde fast i toppen a et tre!».

undertegnede

Lettere modvillig så blei Sprellen øu med ud for å se. Di konkluderte med at an kjæme nok ner når an bli solten. Vinden tok sæ såpass opp at det va bare såvidt katten klarte å holde så fast. Det va mesten som å se deie akrobatane på sirkus som klatre i tau, å fær dæ te å tru at di plutselig ramle ner. Det jekk fleira gisp igjennom oss i noen a vindkastane.

Her måtte noe gjøres, å det brennkvikt.

Grana va høg, men tønn. Di skjønte fort at å klatre opp ikkje ville gå. Det va då mamma føyg inn å satt noe kattemad på fosskåging. Ho kåm ud igjen med ei svær dyne å ei gryde med dampans kattemad.

Mamma å naboen, sto i bonnen å holdt ud dyna. «Regjeringa» befalte sjømannen opp i treet med denna gryda.

Det va litt a et syn. Der sto mamma å Nenta i bonnen å holdt ei dyne. Det er vel dei to som i alle tider he hatt bygdas støsste permanenter, oppi treet klamra det sæ fast ein sjømann i pene benklær å nypossa sko…

pyyys, pyyyys…Sprellen holdt gryta øve haue, å prøvde å friste katten ner med denna dampans maden. Katten va jo ikkje solten, den hadde jo nok med å ikkje dø oppi der, å hadde slettes ikkje tid te å sjekke ud noen meny. Så det gjekk ikkje bære te enn at an plutselig pissa…midt i hauet på Sprellen…

Då gjekk sjømannen i svart!

Han føyg ner a treet, å strekte øve ågåren å inn i huset uden et einaste ord. Den vannkjemma luggen va ikkje heilt som an pleide å være. Plutselig gjekk døra frå vedkjelleren opp, å ud marsjerte Hr Ingebretsen med ei sinna motorsag i hånna. Æ meine å tru at saga hadde maks turtall lenge før an råkk hitt te treet.

Mamma å Nenta skjønte jo at nå nytte det ikkje med noen dyner lengår. Ikkje konne detta bli noe pænt syn hellår, så dei føyg inn i hvert sitt hus å fyrte igang hver sin støvsuger…så at ikkje di skolle høre saga å hylane frå katten..

Nå ska det nevnes at ette Sprellen gifta sæ inn i Røinåsslekta så fekk an opplæring i åssen ein skolle håndtere ei sag, styve tre å kappe ved å sånn. Men æ tru at noe a denna lærdommen forsvant når luggen blei dynka i kattepiss. Grana stod i ei himla bratt skråning, så isteden for å styve treet oppøve så sendte an det uttfor. Altså fallhøyda te katten blei nær sagt dobbla.

Treet datt, å ikkje ein einaste lyd va å høre. Ikkje va det noe som rørte sæ hellår. Mi klatra oss ner skråninga, ellår, ikkje mæ å Merete, mi måtte stå på toppen.

Plutselig kåm katten….som ein rakett med dårlig tid føyg an hittøve, men så blei an liggans. Han blei liggans dønn stille i tri dae. Då fekk an plass på ei pude på soverommet te mamma å dei. Ette tri dae så kvikna an te igjen som om ingenting hadde skjedd. Ja ja, det kan jo faktisk være at an slettes ikkje konne huske å som hadde skjedd hellår.

Samme vintåren så prøvde mamma å ta knekken på Pønki med verandadøra. Ikkje med vilje selvfølgelig, tru æ..

Mi hadde ei verandadør som «slo sæ» på vintåren. Så en måtte verkelig dra te for å få ho ånkli igjen.

…ein kjekk kar uden bein, foran ei trutna verandadør

Uttpå kvellen så pleide mi å låkke katten inn, som regel så kåm an med ei gång. Denna gånga så må an ha somla med noe, for an va ikkje å se. Mamma tok spenntak i dørkarmen å smalt igjen just det ho va god for…å dææær sadd haue te katten imellom. Mamma å katten skreig om kapp, æ tru di va lige forstøkte begge to.

Sjømannen va ikkje heime, så han konne ikkje bidra. Heldigvis så va bestemor på besøg. Den dame va ikkje mørkredd, så ho gjekk ud for å finne denna katten. Mamma stod i ganga å holdt sæ i permanenten imens bestemor la ud på leiding. Ho fant an bag huset. Der lå an bom stille, å sikkårt med ein grusom haueverk. Å igjen så fekk an plass på ei pude på soverommet. Tri dae seinåre så va det igjen som ingeting hadde skjedd.

Æ æ rimelig sikkår på at den katten må ha slitt eindel med migrene ettepå..

Nå he mi høner, ein honn å to haner…å ei verandadør som ikkje trutne.

mæ å hanen…


0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: