); ga('send', 'pageview');

Nå er det gått såpass mange år sia detta skjedde at æ så smått kan bjønne å preke litt om det.

For sju-åtte år sia så fekk æ fjellski te jul. Sånnone med stålkanter å ånkli sko te. Det va just ramla ner ein hau a nysnø øu denna jula, så æ va ikkje snauere enn at æ ville ud å teste deia skiane.

Æ hadde i lang tid ønska å fotografere solnedgangen øve Otra/Grovane ifrå toppen a fjellet rett på oppsia a Grovanesletta. Æ pakka med mæ fotoapparat, stativ, kaffitermos, kopp og selvfølgelig ein melkesjokolade.

Såpass framsynt va æ jo at æ skjønte jo at det måtte foskes litt, så æ kjørte opp te Utsikten for å starte turen derifrå. Æ hadde sett ein traktorvei som gjekk innøve den veien æ skolle derifrå.

Detta va jo godt uttpå ettermiddagen så æ hadde jo ikkje så altfor god tid te å komme mæ i posisjon uttpå kanten der, så æ spendte på mæ skiane å ga mæ i kast med turen. Som tidligere nevnt så hadde det snødd just…møe, viste det sæ! Æ stolte blindt på at deia fjellskiane skolle klare detta.

Æ fossa innøve, heiv mæ ud i fiskebein i den føste kleiva. Det va så snøen storma rondt mæ. Litt oppi denna kleiva så skjønte æ jo at det kanskje ikkje va så lurt å pakke meg sæ absolutt alt fotoutstyr, blei jo litt tungt detta. Trassig a natur så lot æ ikkje blodsmaken i munnen stoppe mæ.

Etterhvert så kom å mæ opp på toppen. Fekk tømt i mæ litt kaffi å kom te hektane igjen. Plutselig så ramla det inn ei tåke , tjukk som ein graud! Konne mest ikkje se noenting. Detta stoppa mæ ikkje, æ tenkte at denna gje sæ nok. Ette pausen så måtte æ jo frampå kanten for å finne et egna sted å fotografere frå. Det viste sæ at detta var jo ikkje lett…æ så jo ikkje noe. Æ konne høre veien, men det va det heile. Æ visst jo at det konne være bratt uttpå der.

Så bjønte det å mørkne øu, så då så æ jo ikkje noenting lengår. Då hadde æ øu komme såpass langt uttpå kanten at det va bjønt å gå nerøve igjen…vellldig nerøve. Av med skiane, for her var det både bratt å tett.

Æ skjønte jo ettehvert at æ kjæme mæ jaffal ikkje opp igjen, så der stod æ då. På kanten a et stup meg maks oppakning på ryggen, stativ med apparat, ski og staver i hennane å hadde ikke peiling på å henne æ va henne. Ellår, å visst jo æ va på grovane ein plass, men ikkje om æ va i nærheden a Storevoll ellår stasjonen.

Hittmed stasjonen så visst æ at det konne la sæ jårr å «sleppe sæ» ner uden å havne i fritt fall, så då tenkte æ at æ måtte følle kanten hittove. Kanten å kanten…æ så jo ikkje kanten så æ prøvde å gå parallellt med lyden a trafikken…i mørket..i tåka..med aaaaltfor møe å bære….i aaaaltfor tett skau.

Ettehvert så klarna det såpass at æ konne se lysane ifrå gården te Egelandså, skjønte såpass at æ burde ha stasjonen rett nerrforbi mæ.

Då bjønte æ forsiktig å tuste nerøve. Detta va jo skivebom, der va stup på stup der a va, men omsider så klarte æ å ramle mæ ner te veien.

Så då stod æ der…på bar asfalt med skiane på aksla, iført noen skisko som slettes ikkje va beregna te å spasere i. Det va då æ fant ud å lang den grovanesletta egentlig va. Det gjekk øu opp for mæ ettehvert å henne æ hadde parkert…på toppen a Utsikten. Det va lige før å revna på midten. Så den foskinga kasta ikkje av sæ jaffal..

Det måtte ha sett ut som ei rodvelte som spaserte oppøve. Ski, staver, stativ, sekk og termos i ei forvidd å salig innpakning, i ei målretta dog flau gange.

Det tok lang tid før æ brukte dei skiane igjen.

Trassig som æ æ, så fekk æ straffa inn to bilder på minnekortet. Æ konne jo ikkje komme heim uden noenting.

Æ he hellår ikkje vært oppå der igjen sia, men æ må jo…fekk jo aldri detta bilde…men det føles fremdeles noe sårt..

her ser du none bilder frå andre og møøøøe trivligåre turer i Vennesla…

Kategorier: fototurTur

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: